Ansvaret for livskvalitet – en historie om vektoppgang

Det skrives mye om vektnedgang. Det myldrer av slanketips, kostholdsråd, treningsformer og matfordommer. Du skal ikke spise det, men du skal spise dette – og for all del hold deg unna det der. Det myldrer av historier om viljesterke mennesker og kampen mot vekta.

Jeg forvilla meg inn i en verden og et liv jeg aller helst ikke ville leve. Jeg er Karoline Barstad på 19 år, og denne historien handler om vektoppgang.

Det startet allerede når jeg var åtte år. Jeg hadde en normal, veldig fin familie. Vi gikk turer i skogen, fisket i skogsvann og gikk flere kilometer på ski. Jeg var i utgangspunktet veldig glad, men ettersom årene gikk beveget jeg meg stadig dypere inn i en ensom skolehverdag.

barstad 1

Jeg ble aldri direkte mobbet. Jeg ble ikke spyttet på og medelever dro meg ikke i håret – men setninger kom, utfrysningen skjedde og ensomheten lå som et grått teppe. Jeg ville også eie dyre klær fra wow, ha lange tynne bein og løpe raskt. Jeg fikk ikke mange dyre plagg (takker foreldrene mine for det den dag i dag) og var ganske lubben av meg. Ikke likte jeg sport heller, mest av alt fordi jeg var hun som sprang sist og aldri klarte fange ballen. Jeg gikk mye alene i friminuttene, og allerede som elleve begynte jeg å lure på hvorfor jeg måtte leve i denne kroppen. Noen ganger ga både voksne og barn kommentarer på magen min som fortsatt sitter naglet fast på innsiden. På dette tidspunktet fikk jeg også tendenser til bulimi. Jeg kunne komme hjem fra skolen til tomt hus og kunne rane kjøkkenskapene for boller, potetgull, godteri, yoghurt og o’boy-pulver. Med en sprengt mage og en knekt samvittighet stakk jeg mange ganger fingeren i halsen, men magen klarte ikke vrenge seg. Skamfull som få, fortalte jeg aldri dette til noen.

På ett eller annet vis sluttet jeg med denne trøstespisingen, samtidig som kroppen min ble lengre – og der med noe tynnere. Den tynne raske jenta jeg strevet etter i hodet mitt, var jeg fortsatt ikke. På ungdomsskolen hadde jeg i det minste venner, men gymtimene ble stadig oftere skulket. Jeg glemte gymtøyet hjemme eller hadde utrolig vondt i halsen… Det var ikke særlig motiverende med en lærer som piska deg rundt i salen, gutter som lo når du mista ballen eller ende opp sist i mål på 3-kilometeren.

Allerede nå, på ungdomsskolen begynte jeg å få tendensene til depresjoner. Jeg hatet kroppen min, skammet meg over magen min og gjemte alt under store klær. Jeg var ensom og beundret disse populære jentene som alle flokket seg rundt. Disse jentene som hadde guttevenner og kjærester, som gikk i jeans i størrelse XS og hadde syltrange kjoler på skoleballet. Jeg ville være som dem og det gnaget i hjertet. Hvorfor var jeg ikke som dem? Hva var galt med meg?

barstad2

På VGS tok livet fart i en annen retning.

Som alltid, hadde jeg skyhøye forventinger til meg selv. Den flinke piken tok notater av alt, fylte skrivebøkene med fargede tusjer og kunne skrive samme setningen opp til fire ganger før den ble perfekt. Det var ikke bare på skolen jeg skulle begynne å prestere nå, jeg skulle bli ei sånn fin jente som de på Instagram også. Jeg skulle bli fit og tynn – koste hva det koste ville. Jeg hadde fått nok av bollekinnene mine og magen min som aldri ble flat.

barstad3

Jeg begynte å løpe flere kvelder i uka, jobbe hardt med skolen og kontrollere maten min ned til hver minste bit. Jeg googla meg i hjel på slanketips og laget lister i hodet over alt jeg ikke skulle spise. Den første høsten på VG1 smalt det flere ganger – men først og fremst under dyna klokka 23:30, da kunne jeg sprekke masken jeg bar hele dagen.

Jeg kjempet for å skjule tankene mine, men mamma har alltid lest meg som en åpen bok. En kveld satte hun seg på sengen min og nektet å gå, før jeg fortalte hva som skjedde i hodet mitt. Roen hun hadde den kvelden, er beundringsverdig. Vi ble enige om å søke hjelp, for dette gikk ikke – jeg visste jo godt selv hva jeg egentlig drev på med.

Vi søkte hjelp – men i dagens samfunn med så mange ulike problemer hvert individ har, er det vanskelig å bli tatt seriøst. Månedene gikk og oktober ble til mars. Normal mengde mat, ble til fuglefrø. Tre joggeturer ble til syv. En buksestørrelse ble til en annen. Stemmen i hodet mitt ble høyere for hver eneste dag. Jeg var ikke tynn nok, fin nok, god nok, bra nok – ei heller syk nok til å få hjelp.

Det endte med at mamma hadde tordentale for fastlegen mens tårene mine trillet som elver. Jeg var utmattet og sliten. Depresjonene, joggingen, maten, tankene, jaget etter å bli bra nok – det var på kanten til å gjøre meg suicidal. Fastlegen så omsider alvoret og sendte meg til BUP (barne/ungdomspsykiatrien). Jeg var 17 år og hadde på urovekkende få måneder rast ned ganske mange kilo. For mange var jeg ikke til å kjenne igjen, men i mitt hodet var jeg fortsatt den lubne jenta som åtteåring. BUP sa jeg måtte spise normal mengde mat igjen og slutte med denne tvangs-joggingen, så jeg prøvde det. Jeg prøvde virkelig – fornuften skrek sannheten men ble ofte overdøvet av den sinte stemmen til anoreksien.

barstad4

Jeg spiste mer mat – men langt fra hva jeg burde. Jeg sluttet med joggingen og gikk heller turer med hunden vår. Skulle vi ha familieselskap måtte jeg forberede meg mentalt flere dager i forveien. Spiste jeg godteri en lørdagskveld måtte jeg spise veldig mye mindre på søndag.

Jeg holdt på sånn i tre år. Klatret trinn for trinn opp i det som skulle være et normalt liv. Jeg hadde vektkontroller og samtaler på BUP – men i hodet mitt var virkeligheten en helt annen. Jeg sa meg enig i alt det dama på BUP sa, men jeg fortsatte med strevingen. Jeg ville jo være bra nok. Jeg ville at noen skulle gjøre meg bra nok, frisk nok, sportslig nok, fin nok, flink nok. Jeg ville være det for dem. Hvem dem? Jeg visste ikke helt selv.

I august 2015 bestemte jeg meg for å få alt på rett kjør igjen. Jeg hadde hatt en uendelig lang sommerferie, med lite mat og mange gråteanfall. Den sommeren er den lengste og vanskeligste jeg har opplevd – men i perspektivet var den bare en brøkdel av disse tre årene. Jeg var så mett på sulting, mett på kroppshat, mett på å ikke like meg selv. Hvordan likte man seg selv egentlig?

Gradvis begynte jeg å bevege meg til treningssenteret. Det besto i starten av tjue minutter løping på mølla, etterfulgt av somling rundt på diverse apparater. Jeg var livredd alt som het for manualer og squatracks. Jeg var livredd generelt, da jeg følte de store sterke guttene kikka ned på meg og dømte meg. Ettersom ukene gikk, begynte jeg å skifte fokus. Jeg ville ikke lenger streve etter å være tynn – jeg ville bli sterk i kroppen, glad i meg selv, jobbe for meg selv. Jeg ville vise dem at jeg som ble sjuk, kunne jammen meg bli frisk også. Jeg googla meg i hjel på muskelbygging og forhørte meg med kompiser om treningsprogram. Jeg ville bli ei sånn jente som løftet hundre kilo i markløft og elsket sittevalkene på magen. Ei sånn jente som smilte og ikke tenkte til enhver tid på hva andre mente.

Skulle jeg en dag løfte hundre kilo i markløft måtte jeg spise mer mat, det var i hvert fall punkt en. Det førte til en kamp mot stemmen i hodet fra 06 om morgenen til 23 om kvelden. Noen dager hørte jeg den nesten ikke, andre ganger skrek den til meg i mikrofon. Jeg skulle ikke finne meg i det lenger. Jeg sprengte mine egne grenser både på trening og i matveien.

Jeg ville ikke lenger være redd for squatracken, ei heller peanøttsmør. Jeg SKULLE legge på meg og det SKULLE være helt okei. Jeg var ikke skapt for ribbein og knokler som stakk ut av huden, det er ikke sånn jeg er født og det er ikke sånn kroppen min har vært. Den har alltid hatt kjøtt på beina. Jeg oppdaget en sammenheng. Ettersom maten økte, økte musklene – og det rareste av alt, det la seg ikke på magen slik jeg hadde fryktet i fire år tidligere.

barstad5

Dette er juni 2015, oktober 2015 og februar 2016.

På et punkt sluttet jeg med mye.

Jeg slutta med sammenligningen jeg gjorde mot andre jenter. Den ga meg ingenting annet enn negativitet, sjalusi, misunnelse og ikke-bra-nok-følelser. Jeg begynte å se på gutta, hva de gjorde og hva de tenkte. Gutta brydde seg ikke om hva andre mente. De spiste hva de ville når de ville, de løfta tungt, de gjorde det de hadde lyst til. De hadde det definitivt bedre med seg selv, enn meg.

Jeg slutta å løpe på mølla. Jeg syntes det var noe av det kjedeligste som fantes og gjorde det kun fordi jeg følte jeg måtte. Det var en tvangsgreie. Joggingen handler fortsatt mer om forbrenning av kalorier, fremfor helsegevinsten. Nei, nope, niks jeg vil ikke dette.

Jeg sluttet å være redd. Det var så mye jeg ville lære, prøve, teste, få til, mestre. Det ble for dumt å være redd disse store guttene. Jeg begynte i stedet å se på dem i skjul og observere. Jeg spurte om hjelp og var mer enn lærevillig. Jeg snakket mer og mer med flere, til tross for at jeg var sjenert. Det var godt å føle på aksept, selv om en var spinkel og svak.

Jeg sluttet med straffene. Sulting og muskelbygging spilte ikke på samme lag, så jeg måtte slutte med tullet. Desto mer mat, desto høyere fettprosent, desto mer muskelbygging – jeg måtte fortelle dette til meg selv for at jeg skulle klare å holde meg på rett spor. Det var ikke krise om havregrøten til frokost hadde 5 gram mer gryn enn i går. Det var ikke krise om jeg ble stappmett på middag eller spiste litt ekstra til kveldsmat. Kroppen min hadde så himla godt av overskudd på energi.

barstad6

Dette er 11 april 2014, 6 januar 2015, 22 november 2015 og 12 februar 2016.

Jeg er evig glad jeg tok det valget i august 2015.

Det siste halvåret har vært beintøft og uendelig mange grenser er blitt sprengt. Jeg har kjempet – og jeg har vunnet. Stemmen i hodet, jeg hører den nesten ikke (og kommer den tilbake veit jeg hvordan den skal håndteres).

barstad 7

Jeansene som en gang var 27, er blitt 30. Trusene som var 34, har blitt 38. Sportsbhene som er S, blir snart M. To knekkebrød til frokost er blitt 70 gram havregryn med et lass av frukt. 30 Kilo i markløft har blitt til 85. To livredde føtter i squatracken med en vinglete bøy på 20 kg har blitt til en trygg bøy på 50 kg. En 1,72 lang kropp har gått fra 56 kilo til 67 kilo. Et knekt selvbilde, har teipet seg sammen igjen.

barstad8

Det handler ikke lenger om størrelsen på magen min, hvor langt jeg løper i forhold til henne, hvor mye jeg spiser i forhold til andre jenter eller størrelsen på buksa. Det handler om hvor sterk jeg var, hvor sterk jeg er nå og hvor sterk jeg kan bli. Det handler om teknikker og hva jeg kan bruke viljestyrken til. Det handler om prioriteringer, treningsglede og ansvaret for egen livskvalitet. Det er som mitt forbilde, Katarina Sollid sier – prestasjon fremfor presentasjon.

Jeg tok ansvaret for meg selv, min egen kropp og mitt eget sinn. Jeg fant det som fungerer for meg. Jeg fant det jeg vil bruke min tid på. Jeg setter målene jeg vil jobbe mot – og elsker veien mot dem. Nedtur som opptur. Mennesker rundt meg påpeker også hvilket annet menneske jeg har blitt; ansiktet har ikke et slitent, fargeløst drag lenger.

Dette er min vei og noen ganger er vektoppgang like viktig som vektnedgang.

 

 

Når det er sagt, så er nøkkelen å finne det som fungerer for en selv. Det er ikke sikkert styrketrening og proteinpulver er bra for deg – men prøv deg frem, gå på skattejakt i labyrinten livet og jobb for livskvaliteten din. Kanskje liker du å danse swing, klatring, gå turer i botanisk hage eller bare drikke øl. Kanskje liker du å lese bøker i senga en hel dag, sy putetrekk eller svømme?

Å prøve nye ting burde ikke være tabu, men settes pris på. Vi burde alle bli flinkere til å sprenge våre egne grenser – mest for mestringsfølelse og ansvaret for livskvalitet. Du er nødt til å redde deg selv, reise deg igjen, teipe de ødelagte stykkene sammen. Det er bare du som kan velge hva du vil bruke din tid, energi og livsglede på – utnytt det. Bra nok er vi alle – uansett kropp!

/ Karoline Barstad, @kar0linebarstad

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV FOR FLERE NYTTIGE TIPS RETT TIL DIN INNBOKS!



Hvis du melder deg på vårt nyhetsbrev får du disse tipsene rett til din e-postadresse! Du kan melde deg av når du vil, og vi deler aldri din e-postadresse med noen andre.


Tor André Sandum

Tor André Sandum

Tor André Sandum har en bachelorgrad i idrettsvitenskap med spesialisering i fysisk aktivitet og helse fra Norges Idrettshøyskole. Han er i tillegg sertifisert personlig trener fra samme institusjon og interesserer seg for styrketrening, utholdenhetstrening, ernæring og arbeidsfysiologisk testing. Med bakgrunn som basistrener og akrobatikk-/trampolineinstruktør har Tor André god kunnskap om trening av kjernemuskulatur, kroppskontroll og romfølelse. Gjennom Sandum.PT tilbys personlig trening, online coaching og kostholdsveiledning.

Kosthold, Trening